onsdag, november 07, 2007

Onsdagsdikt

Når mørkret
slår innover meg,
og kulden lansomt
stig opp gjennom kroppen,
og augo ikkje lenger
ser,
kjem eg til å trivla
etter handa di,
endå eg veit
at du ikkje
kan bli med meg.
Sigmund Skard

8 kommentarer:

elin1976 sa...

Takk for den flotte utmerkelsen fra deg, Hilde. Fikk den også av Emmeline. Setter veldig pris på den. TUSEN TAKK. Fantastisk fint dikt. Nydelig. Ha en fin kveld:O)

Siri sa...

Tuusen takk, søte Hilde for IA-gaven jeg fikk fra deg! Var kjempe spent på hvem du var! :-)
Klem!

Ida sa...

Vemodig og vakkert! :)
Med ett flott bilde som følge.

Marie sa...

Vakkert og vemodig! Den gyngestolen minna meg om mormor mi... Ho hadde ein sånn stol so ho alltid sat i då me var på besøk etter at ho blei gammal. Då eg besøkte morfar etter at ho var død stod den tomme stolen som eit minnesmerke etter henne. I denne stund saknar eg henne sterkt... eg var så utruleg glad i henne. Gode, gode barndomsminne.

Klem :o)

Berit sa...

Nydelig!
Sånn må det nok være når en er glad i sin make.
Trist og fint på same tid.

Catta sa...

Hei hei =)
Nydelig dikt! Kjempefint bilde!
Håper du har en fin onsdagskveld =)

Anemone sa...

Så vakkert et dikt, det må jeg få kopiere og skrive over i "boka" mi... Ikke det første fra din side .-) så takk skal du ha for fine ord.

GAWO sa...

Nydelig dikt som rører ved noe i alle. Og bilde ditt passer så godt til.