Steinen

Så var det den gode stein

med bred og mosegrodd rygg

Som ble en hemmelig venn

Hos den var jeg alltid trygg

*

Der kunne jeg gråte og le

Den visste og skjønte alt

og brydde seg aldri om

Hvordan ordene falt

*

Urokkelig: Stor og dum

Den samme i sol og regn

Hvor godt jeg begriper dem

som gjorde seg guder

av stein

Inger hagerup