onsdag, november 07, 2007

Onsdagsdikt

Når mørkret
slår innover meg,
og kulden lansomt
stig opp gjennom kroppen,
og augo ikkje lenger
ser,
kjem eg til å trivla
etter handa di,
endå eg veit
at du ikkje
kan bli med meg.
Sigmund Skard
kl.

8 kommentarer:

  1. elin19768:55 p.m.

    Takk for den flotte utmerkelsen fra deg, Hilde. Fikk den også av Emmeline. Setter veldig pris på den. TUSEN TAKK. Fantastisk fint dikt. Nydelig. Ha en fin kveld:O)

    SvarSlett
  2. Anonym10:38 p.m.

    Tuusen takk, søte Hilde for IA-gaven jeg fikk fra deg! Var kjempe spent på hvem du var! :-)
    Klem!

    SvarSlett
  3. FO - 210:50 p.m.

    Vemodig og vakkert! :)
    Med ett flott bilde som følge.

    SvarSlett
  4. Marie1:32 p.m.

    Vakkert og vemodig! Den gyngestolen minna meg om mormor mi... Ho hadde ein sånn stol so ho alltid sat i då me var på besøk etter at ho blei gammal. Då eg besøkte morfar etter at ho var død stod den tomme stolen som eit minnesmerke etter henne. I denne stund saknar eg henne sterkt... eg var så utruleg glad i henne. Gode, gode barndomsminne.

    Klem :o)

    SvarSlett
  5. Berit T5:24 p.m.

    Nydelig!
    Sånn må det nok være når en er glad i sin make.
    Trist og fint på same tid.

    SvarSlett
  6. Catta9:16 p.m.

    Hei hei =)
    Nydelig dikt! Kjempefint bilde!
    Håper du har en fin onsdagskveld =)

    SvarSlett
  7. Anne10:26 p.m.

    Så vakkert et dikt, det må jeg få kopiere og skrive over i "boka" mi... Ikke det første fra din side .-) så takk skal du ha for fine ord.

    SvarSlett
  8. GAWO6:31 p.m.

    Nydelig dikt som rører ved noe i alle. Og bilde ditt passer så godt til.

    SvarSlett